Gå til innhold
Saltflatene-i-Bolivia

Et glutenfritt eventyr i Sør-Amerika del 2

Publisert 4. april 2013
Det kan by på både utfordringer og velsmakende overraskelser å reise ute i den store verden. Her skriver Bjørn Bomann Rinde om hvordan det var å leve glutenfritt på reise gjennom Sør-Amerika.

Første del av Bjørns reisebrev finner du her: http://ncfu.no/nyheter/mitt-glutenfrie-eventyr-i-sor-amerika

Et glutenfritt eventyr. Del 2

Etter å ha kost meg gjennom relativt dyre Brasil med mange herlige opplevelser og mye
god mat, var tiden kommet for å krysse grensa over til Bolivia. Sør-Amerikas høyest
beliggende og fattigste land var ganske fantastisk, med utrolige kontraster og en herlig
og utrolig variert natur.

I Bolivia måtte vi for all del ikke spise frukt og grønnsaker med skall, og hvert fall ikke
salat. Og generelt var vi blitt anbefalt om å ikke spise mat fra gateselgere, som det var
mange av. Men heller spise på restauranter som så ordentlige ut. På de restauranter
jeg spiste på til lunsj og middag var det aldri noe problem å vise lappen med spansk
oversettelse.

Men det første vi gjorde når vi hadde kommet over grensa til Bolivia var og finne en
gaterestaurant, som serverte oss de herligste stykke grillet biff, kylling, ris, poteter og
en liten salat for 9,- bolivianos. Noe som tilsvare 9 norske kroner. Når var blitt ”lokale”
fant vi ut at vi trygt kunne spise ting fra mer lokale steder så lenge vi kunne se det bli
stekt. Selv om vi alle ble litt småskremt over de lokale kjøttmarkedene, der alle deler fra
alle typer dyr lå direkte på diskene uten underlag eller noen form for kjøling. Men som
Bolivianerne sa; i høyden råtner ting mye saktere enn nede ved havet.

Første overnatting i Bolivia var i den lille feststemte byen Santa Cruz, der vi var en natt
og sang karaoke med de lokale. Før vi tok fly til Sucre, som var den gamle hovedstaden
i Bolivia, og den gamle hovedstaden i det Spanske Koloni-Peru på grunn av at den bare
lå på 2750 meters høyde. Byen kalles også den hvite by på grunn av de mange storslått
hvitmalte bygningene i europeisk arkitektur, og hadde til og med en kopi av Eifel-tårnet
og Triumf-buen. Her fikk vi tid til å kjøre svære ATVer i fjellene rundt byen og se på
eldgamle dinosaurfotspor.

Karbohydrater
Når det kom til frokoster på hotellene var dette dessverre ofte ganske labre greier.
Gjerne brød (noen ganger kanskje med skinke), yoghurt og en slags frokostblanding.
På de finere stedene var det kanskje litt ost og frukt i tillegg. Frokostblandingen var
noen steder cornflakes eller quinoa, som jeg spiste mye av. Dessverre var det oftere en
blandings-müsli, som også inkluderte hvete og andre lumskheter. Løsningen var da
enkelt nok at jeg hadde kjøpt cornflakes, quinoa eller Nesquick sjokokuler av mais som
jeg hadde med til frokost.

Jeg tok også en del lengre bussturer, og de stoppet gjerne på tilfeldige små plasser med
en liten kiosk og et hull i bakken eller to, for pauser. Men der var det veldig variabelt
av hva man kunne oppdrive. Så mitt tips er å ta med seg litt i sekken om dere skal ut på
langtur – for busser i Bolivia har en tendens til å bryte sammen..

Spesialprodukter fant jeg ikke noe av. Og strengt tatt heller ikke riskaker eller andre ting
som kunne brukes som substitutt for brød. Så løsningen var da frukt, nøtter, potetgull og
sjokolade. Ikke helt ideelt for fordøyelsen å dytte i seg så mange kilo Pringles jeg gjorde i
på busser i Bolivia, men det holdt blodsukkeret og humøret oppe hver gang.

Koka
I Bolivia ble vi også kjent med Andesfjellenes største spesialitet: Koka-blader. Noe som
ikke må noen måte må forveksles med kokain. Selv foretrakk jeg å drikke koka-te, til
både frokost og lunsj. Koka-bladene hjalp både for høydesyke og på sultfølelse, noe som
i og for seg kom godt med på den ikke alt for fiberrike karbohydrat-dietten man gjerne
startet dagene på i Boliva.

Vi dro videre på besøk i gullgruvene i Potosi, der de stadig har gruvedrift under mildt
sagt meget kummerlige forhold. Der hadde vi med en liten goodie-bag til arbeiderne,
bestående av dynamitt, kokablader, sigaretter, 96% sprit og verst av alt noen pakker
med glutenkjeks. Foruten dynamitten var innholdet i disse posene hva som fikk
arbeidere gjennom en vanlig arbeidsdag. Etter å ha vært i gruven fikk vi lov å sprenge en
kubbe med dynamitt utenfor gruva.

Fra Potosi gikk ferden videre ut i villmarken til saltflatene i Uyuni, og en 3-dagers tur
i 4-hjulstrekkere gjennom fantastiske landskap med geysirer, varme kilder, ørkener,
pelikaner og flotte fjell. Og selvfølgelig en obligatorisk motorstopp. Derfra var det
hovedstaden La Paz som sto for tur noen dager. Her syklet vi på fulldempede sykler ned
den verdensberømte ”Death Road”, til stor glede for en liten adrenalin-junkie.

Ellers hadde Bolivia utrolig mange lamaer og alpakkaer. Og markeder med alle mulige
tenkbare ting som kan strikkes og lages av lama-ull. Men alt i alt et fantastisk land. Selv
om jeg i min mangel på planlegging kanskje spiste litt mer potetgull og frukt enn jeg ville
gjort hjemme til lunsj.

Peru
Det første som møtte oss i Peru var den nydelige Titikaka-sjøen på over 3800 moh, som
blant annet huser de fascinerende flytende øyene. Her fikk vi et dypere innblikk i det
tradisjonelle livet, ved å bo en natt hos en vertsfamilie i et lite indianersamfunn. Det
var en utrolig opplevelse og se hvordan urfolket levde, og vi ble selvsagt alle kledd opp
i lokale drakter. På denne turen hadde vi en lokal guide, som jeg hadde snakket med
angående mat siden jeg ikke snakker noe særlig spansk, og han hadde brakt det videre
til min vertsfamilie. Og de var veldig klare på at alt de serverte meg var ”sin trigo”, og
serverte herlige lokale retter til middag og frokost, helt naturlig glutenfritt.

Ingrediensspansk
Matmessig var Peru relativt likt Bolivia, bare en del bedre. Frokostene var blitt litt
større, men medbrakt cornflakes var fortsatt veldig kjekt. På reisefot var det stadig
heller ingen store veikroer som i Brasil. Etter å ha vært i spansktalende land i en periode
begynte min ingrediensspansk og bli ganske så god. Så det gjorde at jeg kjapt kunne
finne ut av hva som var glutenfritt og ikke rundt på supermarkedene.

Jeg skal riktignok innrømme at på et tidspunkt i Cuzco husker jeg godt at jeg gjerne
ville bytta bort høyrebeinet til reisekameraten min mot et par skiver brød, uansett
hvor ”glutenfritt” det ville smake. Men etter hvert som jeg fikk spist den kjedelige

salaten jeg hadde til en for sen lunsj, så fikk jeg humøret tilbake.

Machu Picchu
Etter Titikaka bar ferden videre til backpacker-paradiset Cuzco. Den byen som ligger
nærmest den skjulte Inka-byen Machu Picchu, bugnet av backpackere og alt mulig av
tilbud og gode muligheter for festivas. Her var vi i flere dager før vi gikk ”Inka-Trail”.
Det er en gammel Inka-vei som på imponerende vis er bygd gjennom et meget kupert
landskap. Inka-trailen var en luksus fjelltur, der lokale portere bar all baggasjen og
teltene våre. Hver dag kom vi fram itl ferdige oppsatte telt, og feridg middag. Og kokkene
var veldig gode på maten – kanskje med unntak av frokost. Foruten den dagen jeg fikk
lekre glutenfrie pannekaker til frokost. Machu Picchu i seg slev er så fantastisk at jeg
ikke kan få plass her, men det kan min venn som begynner med g og slutter på oogle.no.

Siste knekkebrød
Deretter gikk turen gjennom Peru, med blant annet Colca Canyon – som med sine 4160
meter, er over dobbelt så dyp som den mer kjente Grand Canyon. Også den fascinerende
Nasca-kulturen med mumier og de berømte Nazca-linjene fikk vi med oss, før ferden tok
oss til Pisco ved Stillehavskysten. Da hadde vi brukt 47 dager fra Atlanterhavskysten i
Rio de Janeiro og til Stillehavet, så den frokosten dagen spiste jeg litt høytidelig opp de
siste 4 knekkebrødene jeg hadde igjen fra den ene pakka jeg hadde tatt med hjemmefra.
Deretter gikk turen til Lima for noen dager storbyferie, før vi satte ferden mot Mexico.

Mexico
Etter en lang flytur med glutenfri flymat lander vi på Cancun flyplass, og det første vi ser
er en gigantisk reklame for Corona Extra. Og som en cøliaker med Kunnskap visste jeg
godt at all Corona Extra i verden produseres på samme fabrikk, og at det aldri er funnet
gluten i det. Så satt jeg i flyet og følte meg klar for amerikansk spring break.

Vi startet med et døgn i Cancun by, som viste seg å ikke være en by, men mer hoteller
og kjøpesentre. Deretter dro vi ned til Playa del Carmen en halvtimes tid sør for Cancun,
hvor vi var en gjeng fra Norge som hadde leid sammen. Deriblant en god venn av meg,
jeg møtte for første gang på sommerleir på Elverum for mange år siden.

Trengte ikke brød
Det var som hun hadde hørt min bønn fra Andesfjellene om brød, for jammen hadde
hun med seg en pakke med glutenfritt brød fra Norge. Men det fantastiske mexicanskke
kjøkkenet med ordentlige tortilla-lefser laget på mais, var brød rett og slett ikke noe
savn. Og i leiligheten vår lagde vi pannekaker av maismel, spiste omeletter og alt
annet vi kunne drømme om. Og når vi var kommet til Mexico var også den muntlige
ingrediensspansken min kommet opp på et fair nivå, som fungerte godt på restauranter,
kanskje også litt fordi de gjerne kunne litt engelsk. Tortilla sin trigo y sin harina por
favor.

Vi hadde egentlig tenkt til å reise litt rundt i Mexico og se Maya-pyramider og de
flotteste strender. Men etter å ha sett en del stein, gamle stein satt sammen, strender og
sand gjennom nesten to måneder, fikk en stein være en stein – og en strand en strand.
Og vi valgt og holde oss i nærområde og leve late dager på amerikansk sydenferie med
utrolig mye god mat og herlige opplevelser.

Så godt var livet i Playa del Carmen, at vi skiftet billettene våre, så vi skulle få en natt i
Miami på vei hjem, isteden for tre. Men på grunn av eksplosjoner i drivstofflager i Miami,
var alle fly dit kansellert, så vi var tvunget til å få en natt til i Mexico. Og da slapp jeg vel
også og bruke opp kredittkortet på iPhones og shopping. Men vi rakk flyet vårt hjem til
Europa med få minutters margin, og British Airways leverte som bestilt spesialmat. Uten
at flymat blir godt av den grunn.

Alt i alt var det utrolige to måneder med flere opplevelser enn jeg noen sinne kunne
forestilt meg. Jeg skulle bli klar for å gå inn i arbeidslivet etter denne turen, men nå spør
jeg meg bare når jeg skal tilbake.

Til slutt vil jeg si til alle som kanskje vurderer og dra på ”jobb og reis”. JUST GO! Det er så
mye fantastisk der ute, og glutenfri mat finnes over alt på vår vakre planet! :D

Link til oversettelseskortene jeg brukte kan finnes her: http://celiaki.se/Jag-vill/resa/
Okort/



Annonser